Den tiende coinen i rekken av Telemarkscoiner har Myllarguten som tema.
På forsiden ser vi Myllarguten som sitter på en stol og spiller på fela si på sin karakteristiske måte med å ikke ha den oppe under haka, men lenger nede på armen. På baksiden ser vi en hardingfele med bue og et noteark i bakgrunnen. Notearket er første del av Fanitullen.
Coinen er sporbar på geocaching.com, har eget icon, 3D front og 3D bakside. Størrelsen er som vanlig 50,8 x 33,8 x 3,5 mm
Coinen kommer i de samme tre valører som alle de foregående i denne serien, men opplaget er litt lavere:
- Antikk Kobber (60 eks)
- Antikk Sølv (60 eks)
- Børstet Gull LE (30 eks)
Gullcoinene selges som vanlig kun som del av komplett sett og kun til Grenlandsmafiaens medlemmer.
Coinene selges kun direkte fra oss i Geocaching i Grenland.
Prisen er den sammen som vi har hatt de siste årene, kr. 125,- pr stk.
Medlemmer får kr. 25,- i rabatt pr. coin.
I tillegg kommer forsendelseskostnader dersom coinen må sendes.
Alternativt kan henting i Skien eller utlevering på event avtales.
Bestilling gjøres ved å sende en epost til bestilling@grenlandsmafiaen.no
Følgende informasjon må være med:
- Antall du ønsker av hver valør
- Ditt Nick
- Navn og adresse
- Om coinene skal sendes eller om du vil hente dem i Skien eller på event.
Vær oppmerksom på at faktura blir sendt til den epostadressen bestillingen er sendt fra.
For medlemmer: Gullcoinen selges kun som del av fullt sett til medlemspris kr. 300,-
Klikk på bildene for å se større versjoner.
Om temaet for coinen
Myllarguten
Torgeir Augundsson (døpt 1. november 1801 i Sauherad, død 21. november 1872 i Rauland), bedre kjent som «Myllarguten», var en legendarisk spelemann fra Sauherad i Telemark. Lokal uttale av navnet er «Tarjei».
Torgeir er sannsynligvis født i slutten av oktober 1801 på husmannsplassen Kåsa under Ryntveit på Akkerhaugen. Foreldrene giftet seg 8. oktober 1801 og Torgeir er dermed sannsynligvis født innenfor ekteskap med knapp margin.
Faren var husmann, og flyttet en del rundt på plassene i Sauherad mens Tarjei var liten. Augund var møller, og ble kalt «møllaren». Barna hans ble kalt «Møllarungæn`», og dette kan ha medvirket til forvirringen rundt navnet hans. I Nedre Telemark kalte de ham «Møllarongen», og i øvre Telemark «Myllarguten», det navnet han er blitt mest kjent under.
Fra han var liten hadde han lag for felespill. Så lenge faren (Augund) var hjemme, våget han seg ikke nær fela, han var nok redd juling. Men han pleide å stjele seg til å prøve fela når faren var ute. En dag kom Augund uventa hjem fra kverna og hørte felelåt inne, og det låt ganske godt. Gunhild (moren) tok fela fra gutten med det samme Augund kom inn. «Kven va`det som spela?» spurde Augund. «Dæ va`ingen, dæ», svarte Gunhild. Jo, Augund hadde hørt felelåt. «Eg konn` høyre de va` ein som konne spela au», sa han. Da måtte Gunhild fram med sannheten. «Ja, dæ va gutongen som grein etter fela; å så fekk`n o litt». Fra da av fikk han spille som han ville.
Den første som lærte opp Tarjei var faren, som kunne mange gamle slåtter, og han lærte også gutten å stemme fela. Han var svært lærenem, men faren ble trøtt av det stadige maset om opplæring, og tok ham med seg til spelemannen Mattis Flathus, som tok gutten i lære. «Mattis sette skruven i meg, han», sa Myllaren i senere år. Han kalte opp en slått etter Mattis.
Med tida ble guttungen etterspurt som spelemann, og fordi han var ganske liten, måtte faren bære ham på ryggen når han skulle ut. Så ble han satt på bordet, og trampet takta med foten på krakken. Han var lett å få til å spille, og spilte ute fra han var åtte-ni år gammel. Mens han var ute på denne måten, møtte han spelemannen Øystein Langedrag fra Seljord, og denne ble en viktig læremester for Myllarguten. De spilte sammen både sent og tidlig. Tarjei var hos Øystein og fikk slåtter i ukevis i strekk.
Den andre læremesteren til Myllarguten var Jon Kjos, fra Åmotsdal. Da han kom dit var han ikke mer enn ni år. Det tok litt tid før Jon skjønte hva slags to som bodde i Tarjei, men da det gikk opp for ham, tok han gutten i lære på stedet. Etter en tid var Tarjei den beste av de to. Da sa Jon: «Dæ va héen ti gut! Han vi`ti forgange meg». Dette var sagt halvt i spøk.
I årene som fulgte var Tarjei over store deler av Telemark og spilte i gjestebud og bryllup. Ryktet gikk om at han var en framifrå utøver, og derfor ble han også tilsvarende etterspurt.
Han giftet seg med Ingebjørg Eddandshaugen, husmannsdatter fra Edland i Vinje, i 1830. Sammen fikk de ti barn, blant dem sønnene Rikard, Gregar, Sigurd og Torgeir. De tre eldste giftet seg med hver sin søster fra garden Flatastøyl, noe som fikk faren til å bemerke: «Dom er så Flatastøyl-gælne, mine bonn». Flere av deres etterkommere finnes som spelemenn og utøvere i Telemark den dag i dag (se nedenfor).
Det er ikke sagt at Tarjei var den letteste å leve med. Han var svær til å skifte sinn, en uryddig kunstnernatur og en drømmer. Han var ikke praktisk anlagt, og kunne i grunnen bare spille fele. I andre saker kunne han være håpløst langsom. Han trengte alltid hjelp i pengesaker. Slik var det han fikk økonomisk sikring av bonden Rikard Aslaksson Berge i Rauland, da han kjøpte småbruk der.
Etterhvert ble spelferdene hans lenger, og han fór over fjellet til Setesdal og over til Vestlandet, hentet spell og gav spell, og tevlet med bygdenes beste spelemenn. Han var på en gang selvbevisst og beskjeden på egne vegne. Gjennom ham ble det særlig mye utveksling mellom bygdene i Hardanger og Voss på den ene sida og dem i Vest-Telemark på den andre. Han var også i Ryfylke, i Suldal og i Røldal.
Myllarguten ble etterhvert vidt kjent som en mesterspelemann, fra Vestlandet og langt opp i Numedal. «Dæ hjælper ikkje håss go’n e’, e’n ikkje kåmme i opprop», sa han. Han ble den mest kjente spelemannen i Bygde-Norge i sin tid. Ryktet nådde også dem som ikke kom fra bygdene. Den viktigste av dem var fiolinisten Ole Bull, som traff Myllarguten tilfeldig sommeren 1831. Bull og Myllarguten ble fort venner og forble det resten av livet. Ole Bull ga Tarjei flere oppdrag opp gjennom årene, og dette ga ham såpass med inntekt at han kunne kjøpe bruk i Rauland. Men han var ikke styren med pengene sine, og det gikk etterhvert ut med bruket. På sine gamle dager flyttet han til en husmannsplass i Arabygdi ovenfor Rauland. Mot 1860 var det heller ikke så lett å spille for byfolk lenger. Begeistringen hadde lagt seg, og Myllarguten fikk det vanskelig. Han kunne av og til være svært motløs, og kjente seg sliten. I de verste stundene forbannet han både Ole Bull og fela som hadde formet hele livet hans. Han spilte allikevel i København i 1862. Der ute var det knapt noen som forsto hardingfelespill. Danskene kalte slåttene «ensformig, umelodieus dansemusik».
Han var fortsatt den største spelemannen i sine egne hjemtrakter, og fortsatte med spelferder opp mot 1870. Men nå var han ikke så lett å be som før. Bildet som er tatt av ham på denne tida viser en sliten og noe tverr mann. De siste åra bodde han på Kósi ovenfor Rauland. Men nå var han vrang og ville helst ikke spille mer. Han døde den 21. november 1872, 71 år gammel. Likfølget besto av en pram, og ingen la blomster på båren. «Fatig livde han og fatigsleg døydde han; fatigt og faament var fylgje som førde Noregs beste spelemann til jordi». Det ble senere reist en minnestein for ham på Rauland Kyrkjegard, der han ble gravlagt.
Tømmerstua der Møllarguten sannsynligvis ble født «Møllargutstugo» står i dag nær Norsjø Ferieland. Den ble restaurert i forbindelse med 200-årsjubileet for hans fødsel i 2001. Dette er også nær stedet stua sto i 1801.
I 2001 ble det også flyttet en tømmerstue til Evju bygdetun i Sauherad kommune. Myllarguten skal ha bodd i den fra ca. 1814 og en ti års tid fremover, sammen med faren, søsknene og stemoren. Det er en fattigslig. liten tømmerstue bestående av ett rom og kammers. Stuen sto i denne perioden på Steinhaug gård rett ved Nes kirke. I forbindelse med flyttingen i 2001 ble bygningen restaurert.
(Kilde: Wikipedia. Artikkelen er omarbeiet og forkortet enkelte steder.)
Fanitullen
Fanitullen, en hardingfeleslått, ifølge sagnet spilt av fanden, sittende på en øltønne, under et slagsmål i et bryllup i Hallingdal. Sagnet er dikterisk behandlet av Jørgen Moe. Flere varianter av slåtten har versert; den mest kjente siden slutten av 1800-tallet er Lars Fykeruds omdanning av en slått etter Myllarguten.
